Fjell-linjen

Brudal-strekningen

Tettstedet Larsrud var den siste store bosettingen før Tronlia i Ødedal, som lå på et platå med utsikt over Lindedal. For å komme mellom disse to stedene, ble to alternativer lagt fram. Et av dem var å gå gjennom Ødedal, noe man ikke ville gjøre siden en lang tunnel da måtte bygges gjennom dårlig fjell. Det andre alternativet var gjennom Brudal, over Lindelva, følge motsatt dalsiden tilbake mot Larsrud i 4 km og gjennom en tunnel til Tronlia. Ved å legge banen gjennom Brudal, kunne man da anlegge et kraftanlegg innerst i Brudal ved å legge Lindefossen i rør. RjB fikk en eierandel i Lindebru kraftanlegget og fikk enerett på transport til anlegget mot å bygge banen gjennom Brudal. Strekningen mellom Larsrud og Tronlia ble på 29 km. Mye av linjen gikk på fjellhyller mot Lindebru. Lindefossbrua ble bygget så bred at den også fungerte som veibru over dalen. Denne brua var den siste biten av Fjellinjen som ble ferdig i 1922.

Kraftanlegget var ferdig i 1925, og i 1929 ble trinn 2 i utbyggingen startet.

Johannesen bygget tunnelen som nødsarbeid mellom 1930 og 1938 i samarbeid med staten. Staten ønsket jernbanetraseen til vei, og RjB ble kvitt en brysom og vedlikeholdskrevende strekning. På grunn av denne ombyggingen ble banen 1,5 km kortere og kjøretiden kunne settes ned.

Etter krigen startet planleggingen av elektrifiseringen. Et av de store problemene var Brudal delen av Fjell-linjen. Kostnadene for elektrifisering var så store at NSB bestemte seg for å legge om banen. Man modifiserte Ødedal alternativet, med to tunneler på 2,8 km og 4,6 km. En ny stasjon ble bygget opp i Tronlia og lokaltogene ble forlenget til Tronlia, fra Larsrud. Den gamle strekningen ble bygget om til vei, men skinnegangen ble bevart til Lindedal kraftanleggene. Denne ligger i veien, i tunnelene og på brua, og brukes til transport til kraftanleggene. Transporten foregår på nattestider og kjøres en gang i uken.